for English readers, see further down the page.

 Behovet for å forstå er sterk oss hos mennesker, jeg vil vite! Men denne gangen må jeg bare slå det i fra meg, og det er skremmende.  Hvordan kan man i mange år planlegge en udåd han vet vil få slike dimensjoner, hvordan kan man plassere en bombe på et tonn mitt i vår største by, hvordan se vakre ungdommer i øynene for så bare skyte de til døde, gang ,på gang, på gang.  Denne mannen er uten tvil inteligent, han gjennomførte det infernoet han planla på en mesterlig måte. Det skremmer meg at mennesket kan være så ond å kan drepe, gang,på gang, på gang. At dette er en person jeg muligens har møtt, en person som har levd et normalt liv, en person som ikke har opplevd krigens ondskap som kan forvrenge virkelighetsoppfatningen. Han har i følge media aldri manglet noe hjemmeifra. Hvordan får man slike tanker? Hva har skjedd på veien hans? Hva tenker han om andre mennesker?

Jeg har hatt en vond helg, og det ble lett å bli sittende inne å bare suge til seg tv nyhetene å gråte. Heldigvis klarte jeg å dra meg ut på både trening og avskjedsfest hos Daria lørdag. Det har vært fint. For tanken på hvor mange familier som er berørte gjør meg uvel. Tanken på hvor mange historier som skal fortelles, tanken på alle navnene som snart offentligjøres,tanken på alle bildene av vakre og engsjerte mennesker.  Men jeg kan leve videre uten å ha tapt noen nære, jeg kan leve videre uten å våkne på natten med mareritt om hvor nært jeg var fra å dø, jeg kan leve videre uten synet å se andre dø på verst tenkelig måte. Noen andre må leve videre med savnet av noen, dette minnet, som må være så stygt, overaskende, sterk og uvirkelig som overhode mulig. Dette må være det råeste et menneske har gjort mot så mange. Soldater er soldater, det er kommandert og Timothy Mcveigh slapp å se ofrene i øynene i Oklahoma. Bilde av teltleiren på Utøya er noe av det sterkeste bilde jeg har i mitt hode. Et bilde på hvor vakkert Utøya er, et bilde på hvor mange som var der ute og et bilde på at i disse bodde ungdommer som ikke er blandt oss lengere. Det er så enorm, så ufattelig og så makabert.

Jeg har tro på forandring etter dette. Ingen skal dø forgjeves er en klisje, men i dette tilfellet tror jeg på det. Gjerningsmannen oppnår det motsatte av hans ønske. Fabian Stang var tidlig ut med denne setningen” Ikke la oss friste til å hoppe på fryktens, hatets og mistenksomhetens tog. Da vinner terroristene og de kreftene vi kjemper mot ” Mange facebook meldinger havnet i afekt på sin vegg fredag. Mange av disse fikk seg en læring på lørdagsmorgen, en læring jeg selv har opplevd gjorde noe med flere av de. Jeg har tro på at vi blir bedre medmennesker, jeg har tro på at vi ikke vil godtta uretferdighet, uanset nasjonalitet, legning eller tro. Også mandagens mange minnemarkeringer var dette i fokus. Jeg tror flere ønsker å bli mere politisk aktiv, jeg tror flere ønsker å forstå mere om vårt samfunn og delta aktivt i det. Klem er et ord som har gått igjen og igjen. Jeg har gitt mange, og fått ennå flere. Vi blir litt mere nær, viser litt mere kjærlighet, vi bryr oss litt mere om. Og når man legger 5 milioner litt oppå hverandre får dette stor kraft.

Mange mennesker der ute i den store verden har fått traumer under statige krigsherjinger, terror og trusler, flukt og forfølgelser. Norge har fått smake på litt av dette. Jeg tror at vi lettere kan forstå hvor forferdelig det er å se på, høre om og oppleve store traumer der mange mennsker blir drept helt uforståelig. Jeg tro vi vil ha lettere for å åpne våre dører, jeg tror ikke redselen og mistenksomheten vinner.

Mange har vært sterke, ikke minst vår Statminister. En statminister som gråter, det var sterkt. En som står frem som en meget tydelig leder over et land i sorg. Også å se kongehuset og regjeringen stå mitt blandt 200.000 mennesker på rådhusplassen viser at vi ikke lar oss skremme.   Vi skal jobbe videre med det vi tror på! Vi tror ikke på hat, men kjærlighet. Vi tror på åpenhet, Vi viser verden det andre kinnet til. Og selvsagt alle hjelpeinstansene som tydeligvis fungerer optimalt, i et land som man trodde var en av de siste som skulle få oppleve noe slikt. Jeg blir også stolt over historiene fra campingplassens sine helter, og ungdommene selv som bruker nestekjærligheten når de selv er så nære døden. Det gir meg tro på vårt land, vi skal vise verden! La oss aldri si hans navn igjen, la oss glemme dette monsteret, vi skal kunne huske dagen da kjærlighet og demokrati ble viktigere for oss

“Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende”

-Barack Obama

Tips oss hvis dette innlegget er upassende